Vi køyrde mot Røykevika i strålande sol og eg såg at frostrøyken låg tjukk på fjorden som enno var isfri. Etter kvart som vi kom lenger nord langs fjorden kom frostrøyken nærare og nærare før den til slutt innhylla oss og skjulte både blå himmel og sol. Her inne i dette infernoet var vegen som rett før hadde vore godt brøyta og tildels bar i hjulspora full av snø som om det var snøstorm - i tillegg så dala det snø ned frå himmlen. Frostrøyken var så tett at det var omtrent uråd å sjå kvar vegen var - og i neste øyeblikk skein sola gjennom ei glette og gav ei heilt trolsk stemning.
Den fuktige frostrøyken legg seg også som eit teppe rundt tre og busker og for kvar dag veks snølaget seg tjukkare og tjukkare - trea blir ståande der med "lubben" snø og is på greinene.
For ei som har vakse opp på vestlandet og sjeldan har hatt så kalde vintrar var dette ei naturoppleving av dei sjeldne - eg kjende meg utruleg takksam for at eg fekk oppleve dette og at kjæresten min har auge for slike fine naturopplevelsar og best av alt - han vil dele dei med meg.
Nydelige bilder, nesten litt trolsk stemning.
SvarSlettHa ein fin fredag, no er det snart helg!