Ventetid.....

Jeg ser at du smiler og ler, men det er også noe annet.

Din redsel, din smerte for hva som vil komme.

Du vet at du har en veg å gå, det var ikke dette du håpet på.

Håpet, det siste vi mister, grip fatt i det, du trenger det nå.

Jeg vet at du gråter, men kan ikke se det.

Du er så sterk og stolt, og så uendelig sliten.

Kjære gode du, utenpå er du så blid.

Men inni deg er det stormfullt hav.

Du vet han må gå, det var ikke dette du håpet på.

Jeg vet hva du føler, smerten som rir deg.

Maktesløsheten, å ikke kunne gjøre noe.

At døden banker på er ikke lett å forstå.

Kjære, du vet du må gå denne tunge vegen.

Være sterk nå, for ham og alle andre.

Jeg ber at du får styrke, og vet at du vil makte det.

Så når dagen kommer, slipp løs og la gråten komme.

La tårene strømme, som frigjørende bekker.

Sakte men sikkert vil stormen stilne og du vil kunne se igjen.

-janne tove-