Vinterhav

Vinterhav

tirsdag 23. februar 2010

Drøymetur til nord....

Etter å ha hatt ei veke i sydens sol var det tid for å besøke Helene i Bardu. Dette var ein tur eg hadde tenkt å ta i januar/februar 08, men pga sjukdomen til Bjørn vart det ikkje noko av. Så endeleg kom eg meg avgarde og du verden kor heldig vi var med veret så langt nord:-) Allereie under innflyginga til Bardufoss fekk eg sjå nordlyset frå flyvindauget og eg kjende at eg vart litt høgtidsstemt. Helene henta meg på flyplassen i Bardufoss og frakta meg heim til seg i Bardu. 5 heile dagar skulle vi to ha ilag - vi skulle berre kose oss.
Medan Helene var på arbeid første dagen - tok eg meg ein tur på eiga hand for å sjå meg litt rundt i Bardu sentrum. Ikkje verdens navle, men stort nok til at ein kan spasere litt og få kikka litt i butikkar. Sola skein, men med ein isande vind sjøna eg at eg nok måtte trå til med ny dunjakke viss eg ikkje skulle fryse ihjel. Om kvelden vart eg med inn i leiren på treningsrommet og fekk gått ein halvtime på tredemølle medan Helene trente sitt vektprogram.
Dagen etter hadde jenta tatt seg fri slik at ho og mora kunne køyre den to timer lange turen til Tromsø - forøvrig første gang i den byen for min del. Her fekk vi sett litt av nordens Paris, handla jakke til mor og kikka innom ishavskatedralen og tent lys før turen igjen gjekk til Bardu. Torsdagen måtte Helene ein tur på arbeid igjenn så eg benytta dagen til å få kjøpt inn ei "balljpanne" slik at vi kunne lage oss ei stor gryte med potetball - elles fekk eg vere med ein tur å sjå arbeidsplassen hennar. Fredagen kom med sol frå klar himmel og jentene reiste på tur igjenn. Denne dagen var i si heilheit via Senja og vi rasa rundt som nyskjerrige turister. Mange huskar nok TV serien "Då damene drog" og det vart fort klart at vi måtte ha oss ein tur til Husøy for å sjå denne perla i verklegheita. Vi rusla rundt på øya, kjøpte kaffi og boller i butikken og vart beglodd av alle fastbuande. Trur ikkje det var så mange andre turister der den dagen nei. Turen gjekk vidare mot Senjahopen og vi enda opp med ei fin rundreise på ein del av øya - før vi avslutta turen med middag på kafè. Laurdagen var det tid for bading i Polarbadet og vi hadde nokre fine timar der før vi reiste heim å laga potetball. Kveldane brukte vi i lag i den koselege leilegheita til Helene og i løpet av tida der oppe fekk eg lært Helene å strikke. Ho strikka seg ei hue medan eg var der - i tillegg til at ho starta på eit stort lappeteppeprosjekt.
Men alt har desverre ein ende og eg måtte pent sette meg på flyet sørover igjenn. Men no har eg iallefall vore der oppe på besøk - sett korleis jenta mi har det i sin kvardag, helst på ein del av hennar nettverk og kven veit - plutselig kan eg kome til å ta meg ein tur seinare også. Tusen takk for et fint opphold Helene - leve lenge på det ej. Gla på dej jenta mi:-))

Amadore

Det er godt å vere så heldig å få lov å reise ein tur til sydligare strøk når vinteren bit som verst her heime. Ei heil veke saman med gode venner - og med ca. +25C i lufta - det gjer godt både for kropp og sjel. Vi var ein gjeng på 13 frå Veteranenes Fallskjermklubb som reiste saman denne gangen. Fallskjermgutta fekk lufta skjermen sin og vi damene eller "veterinene" som vi blir kalla kosa oss på stranda eller rusla tur i det fine veret.

Det vart også tid til ein liten rundtur i bil for å sjå litt av landskapet og fjella - ein båttur til Mogan som er ein skikkelig "kardemommeby" og ei flott vandring langs strandpromenaden i Maspalomas. Kveldane var lune og fine og vi kunne kose oss med god mat og god drikke før vi trøtte og fornøgde fant loppekassa på hotellet og gjorde oss klar til neste dags opplevelser.

Trur eg kunne bli vant til eit slikt liv i ein fei:-))

onsdag 3. februar 2010

Josefine og Bjørn



Leste nett no på VG-nett om katten Oskar som bur på ein aldersheim i USA. Det spesielle med Oskar er at han søker til dei pasientane som skal døy - i 50% av tilfella der Oskar oppsøkjer pasientar døyr dei ikkje så lenge etterpå. Elles har eg også ein gong sett ein TV-reportasje om hundar som kan lukte kreft hos tilsynelatande friske menneske. Kor vidt dette er tilfelle eller berre tilfeldig skal eg ikkje ha noko formeining om - men eg vil likevel dele historia om Josefine og Bjørn med lesarane mine.

Då eg traff Bjørn hausten 2004 hadde eg allereie katten Josefine som den gang var nesten eit halvt år. Bjørn var ikkje spesiellt glad i kattar og oversåg Josefine i starten - men Josefine fant seg ikkje i å bli oversett. Ho søkte alltid til Bjørn når han kom på besøk og ville alltid opp i fanget for å kose. Katten vart meir og meir Bjørn sin katt og det vaks fram eit unikt vennskap mellom dei to.

Vi levde glade dager ilag alle 3 og Josefine slo seg godt til ro når vi flytta frå Mosmarka til Vallabøen. Venskapet vart så sterkt at Bjørn ikkje kunne gå til sengs om kvelden før Josefine var koma heim - og når vi reiste på 4 vekers båttur til Sognefjorden var det aldri tvil om at Josefine måtte vere med. Ho fekk seg katteband og bur og stortrivdes ombord i båten saman med oss.

Etter kvart som vi fekk vite at Bjørn var sjuk og hadde kreft oppdaga vi det unike med Josefine. Kvar gang Bjørn var nedfor eller dårleg og måtte ligge på sofaen kunne vi vere sikker på at Josefine kom og la seg til rette på magen til Bjørn. Ho søkte heile tida mot det området i kroppen til Bjørn som vi visste var sjukt.

Vi prata ein del om dette eg og Bjørn og vi syns det var litt rart at katten hadde slik omsut for Bjørn. Når vi då også fekk vite at Bjørn antageleg hadde kreft allereie då eg vart kjent med han - vart det nærliggande å tenkje på at Josefine kanskje allereie då sjøna at det var noko som ikkje var som det skulle i kroppen til Bjørn.

Då Bjørn var død merka eg at katten søkte meir og meir bort frå hus og heim - ho ville sjeldan vere inne og dei gangane ho kom inn var ho uroleg og oppførde seg som om ho leita etter noko. Det verka meir og meir som om katten sakna sin gode ven og ville ut på leiting.

Om dette er tilfeldig eller rett og slett slik at kattane sjønar meir enn vi menneske er ikkje godt å seie. Ein ting er iallefall sikkert - det finst nok meir mellom himmel og jord enn vi menneske forstår.

tirsdag 2. februar 2010

Små gleder...

I dag har vi eit litt ubestemmeleg veir ute, det er -11°C og sol og snø om einannan - fuglane syng så ein skulle tru at våren var i emning - men vi må vel vente nokre veker til vil eg tru.
Eg har lese gode tilbakemeldingar på blogginga mi, sinnet er lyst og eg kjenner at eg kan glede meg over dei små tinga i livet mitt.













Så felle augene på dei fine plantene som eg har fått inn i stova. Det er akkurat som om våren har tatt seg ein tur på besøk der dei står å skin i glaskarmen. Men det er ikkje berre blomane som gjer meg glad - eg har vore ein tur på bruktmarked og funne meg 2 fine vevde løparar til ein særdeles billig penge. I tillegg dette fine retroservice som eg fant ein annan gang.


Kvar gang eg dekker med dette service som nokon var lei av, kjenner eg at eg må smile over at det av og til skal så uendeleg lite til for å gjere meg glad.
Kanskje er det alderen som har begynnt å "ta" meg sidan eg finn glede i slike "gammaldagse" blomster og gamle ting? Om så skulle vere - ja så er eg takknemlig for det også eg - tenk på alternativet.
No vil eg leite fram boka mi, lage meg ein kaffisjokolade, legge i omnen, ta på meg det fine teppe som Otta har laga og sette meg godt til rette og flyte bort ei stund.

Eg er vel heldig som har det så godt:-)

mandag 1. februar 2010

Tilbakeblikk

Jeg står der og skjelver og dirrer av frykt

ser på deg – som er min i tynt og tykt

Jeg ser dine øyne fylles av tårer

Beskjeden fra legen som hjertet sårer


Hjelp Herre Jesus hva gjør vi nå

Ber om styrke til vegen å gå

Livet er blitt som et opprørt hav

Fremtiden er bare rot og kav


Dager med smerte og bitter gråt

Kinn mot kinn, så tårevått


Livet går videre, vi kan le

Øyner et håp om en fremtid å se


Men pendelen slår tilbake en dag

Kan vi klare dette uten nag

Midt i din smerte og håpløshet

Du smiler mot meg selv om du vet


Døden vil komme, vi vet det nå

Frem mot den skal vi sammen gå

Våre veger skal skilles, vi vet ikke når

Er det timer, dager eller måned vi får


Din vandring mot døden vekker sanser

Vi nyter våren, ler og danser

Vi lever, elsker og er så nær

Og nyter dette øyeblikket vi bare er


Så fint å dele dager med deg

Å vite at du bare elsker meg

Når dagen kommer så vet jeg så vist

At du var min helt til sist


Nå står jeg alene og gråter sårt

Med visshet om at det som var vårt

For alltid skal gjemmes i hjertet et sted

Jeg vet at du kjære nå har fred


Igjen kan jeg gå og føle glede

Skyve bort all bitter vrede

Jeg må videre med livet mitt

Jeg må gå det skritt for skritt


Du gav meg styrke på denne veg

Ved at du var bare så inderlig deg

Takk min kjære for alt du gav

I synsranden øyner jeg stillere hav


Stormen har lagt seg og hjertet har ro

Takk kjære venn, du var så god

Jeg takker min Herre for at det var meg

Som fikk gå den såre veg med deg

Det var jeg som fikk være din følgesvenn

Den korte tiden du hadde igjen

-jannetove-